Kurt Aust (2019)

«En god bok forlenger livet!»

Åpningstale for «Blodig alvor i landsbyen» 2019:

«Kjære bokelskere, kjære krimelskere, kjære alle dere som står bak Blodig alvor i landsbyen.»

«Det er en stor ære å bli valgt til årets festivalforfatter og jeg vil benytte anledningen til å vise dere hvordan denne datoen, 23. april, er en dag fylt med fortielse, løgn, mysterier og død, og derfor passer perfekt som åpningsdag for en krimfestival.»

«Før jeg begir meg inn i litteraturens verden, vil jeg kort nevne to blodige 23. april-forekomster fra andre medier:»

«- Først et forholdsvis lokalt eksempel. 23. april er nemlig datoen da NRK i 1965 startet et radioprogram som het «Ti i skuddet». Siden jeg er dansk og ikke bodde i Norge i 1965, har jeg gjettet meg til innholdet, men er ganske sikker på at med en slik tittel var det et ganske voldelig og blodig program, med en usedvanlig usympatisk programleder.»

«- Dernest vil jeg nevne at den amerikanske sangeren Roy Orbison ble født 23. april 1936, en mann som er kjent for skumle ballader som «Running Scared», «Crying» og «It’s all over».»

«Det var i 1995 at 23. april ble valgt til Verdens Bokdag.»

«Årsaken til at nettopp denne datoen ble valgt er i seg selv makaber: Vi feirer at to mennesker døde for 403 år siden. To forfattere gikk i graven og etterlot seg sørgende enker og barn.»

«Og det feirer vi!»

«Her kom den første løgnen. To forfattere, sa jeg.»

«Det stemmer ikke. Det er verre enn som så, vi feirer faktisk at tre forfattere døde på denne datoen.»

«Nemlig engelske William Shakespeare, spanske Miguel de Cervantes og peruanske Garcilaso de la Vega, eller La Inca, som han kalte seg.»

«La Inca var født i Peru i 1539. Faren var en spansk offiser og moren en prinsesse av Inka-folket. Dette indianske opphavet var Garcilaso de la Vega så stolt av, at han som nevnt kalte seg La Inca da han ble forfatter. Han skrev blant annet to store verk om henholdsvis Inka-rikets historie, og om Perus historie, og regnes som en av landets store forfattere.»

«Hvorfor navnet hans sjelden nevnes i forbindelse med Verdens Bokdag, kan naturligvis skyldes en verdensomspennende konspirasjon mot forfattere av inka-indiansk opphav, eller det kan, for Norges del, skyldes noe så enkelt som at han aldri er blitt oversatt til norsk og derfor er total ukjent.»

«Selv om han er stor i Peru, er La Inca ikke en forfatter som er stor i verdens-litteraturhistorien. Han er knapt en parentes. Han største fortjeneste er sannsynligvis at han døde 23. april 1616, akkurat samme dato som William Shakespeare og Miguel de Cervantes.»

«Som sagt er dette en dato for løgn og død, men også for mysterier. Og her kommer det en gåte dere kan få spekulere på i noen minutter: Det er nemlig slik at William Shakespeare, som døde 23. april 1616, døde 10 dager senere enn de to andre forfatterne, som begge døde 23. april 1616!»

«Ti dager senere. Hvordan er det mulig? Er hele konseptet rundt Verdens Bokdag bygget på en løgn?»

«Jeg skal avsløre om litt hvordan dette henger sammen.»

«Men først litt om Cervantes og hvilken innflytelse han har hatt på krimlitteraturen: 16. januar 1605 kom første bind av Miguel de Cervantes’ roman «Don Quijote» ut i Madrid.»

«I parentes kan jeg fortelle at:»

«- En stor del av førsteopplaget på 400 eksemplarer ble ødelagt i et skipsforlis, men det finnes fortsatt 18 eksemplarer av førsteutgaven rundt om i verden. En av dem ble for 30 år siden solgt for 1,5 millioner dollar, men man går ut fra at verdien helt sikkert har økt drastisk siden.»

«Jeg nevner det bare som et investeringstips dere kan ha i bakhodet, neste gang dere kommer i nærheten av en bokhandel.»

«I «Don Quijote» følger vi ridderen Don Quijote som sammen med væpneren, Sancho Panza, drar ut i verden for å bekjempe ondskap. Don Quijote følger de gamle ridderreglene som en slags moralsk kompass for å rydde opp i verdens usseldom og skurker. Blant annet kjemper han mot vindmøller. En kamp som nå, godt 400 år senere, har gjenoppstått, dog i en litt annen og mer energipolitisk kontekst.»

«Krimfortellingen har tatt til seg to ting fra «Don Quijote»:»

«- For det første: Det jeg kaller Tospannet: Helten og hjelperen. Protagonistene.»

«- For det andre: Det å redde verden fra skurker»

«Tospannet med helten og hjelperen kjenner vi igjen fra Sherlock Holmes og doktor Watson. Fra Hercules Poirot og kaptein Hastings, og for eksempel hos Nero Wolf og Archie Goodwin: Noen av disse heltene kan være egoistiske og selvnytende, og totalt blottet for sosiale antenner, men til gjengjeld kan de analysere og dedusere seg fram til løsninger vi andre knapt ser skyggen av. Hjelperen der imot, er mer lik oss vanlige mennesker, folkelig, litt naiv og alltid klar til å arrestere feil person, og er derfor den som får helten til å skinne ekstra.»

«Slike tospann finner vi også i nyere krimromaner, men her er tospannet ofte mer nyansert, de er ofte mer gjensidig avhengig av hverandre og helten en anelse mer spiselig. La meg nevne detektiven Cormoran Strike og hjelperen Robin Ellacott (Robert Galbraith (J.K.Rowling)). Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist (Stieg Larsson), samt unge Patricia i rullestolen og førstebetjent «K2» (Hans Olav Lahlums). I krimserien min om professor Thomas og assistenten hans, Petter Hortten, bruker jeg også selv tospann-opplegget.»

«Det andre, det å redde verden fra skurker, er på en måte hele sjangerens motto. Det er en del av essensen for en krimroman, at skurken, i alle fall den verste av dem, skal få sin straff til slutt.»

«Så til William Shakespeare:»

«En eller annen gang samme år, altså i 1605, utkom den lengste utgaven av William Shakespeares skuespill «Hamlet» i bokform. «Hamlet» er det mest kjente og oftest spilte skuespillet. Naturligvis, vil jeg nesten si, fordi «Hamlet» inneholder alle ingredienser som har pirret folk i århundre, og krimelskere de siste hundre og femti år. «Hamlet» handler om en melankolsk prins som snakker med et gjenferd, et spøkelse som er den avdøde faren hans og som forteller at han, faren, ble drept av gift. Samtalen får prins Hamlet til å hevne farens død, noe som fører til nok et drap, som fører til nok et drap, og, litt avhengig av hvilken utgave av «Hamlet» man velger å forholde seg til, nok et drap, og kanskje nok et drap.»

«I en versjon jeg så på 70-tallet var det knapt en levende sjel igjen på scenen da teppet gikk ned. Så her er det bare å ta for seg når man skal finne paralleller til den moderne krimfortellingen:»

«- Hevn som drivkraft.»

«-En helt som sliter med indre demoner»

«- Drap, både med gift og med dolk og sverd»

«- Et snakkende gjenferd, et element som peker mot en av spenningssjangerens undergrupper: grøsseren.»

«Edgar Allan Poe regnes, etter norske Maurits Hansen, vel å merke, for grunnleggeren av krimfortellingen. Poe skrev et trettitals noveller før sin død i 1849. Og siden det er den 23. april, er det med stolthet at jeg kan avsløre en oppdagelse man ikke tidligere har vært klar over, nemlig at Edgar Allan Poe er født 23. april det herrens år 1846. Nå vil den oppmerksomme lytteren begynne å regne og tenke at Edgar Allan Poe bare ble 3 år, hvilket er en bemerkelsesverdig ung alder for en forfatter som har skrevet 30 noveller.»

«Jeg må da også innrømme at min stolthet over oppdagelsen smuldret litt da jeg skjønte at Edgar Allan Poe som riktignok ble født 23. april, aldri skrev noveller eller for den sakens skyld dikt og romaner, men i stedet ble en berømt amerikansk arkitekt. Forfatteren Edgar Allan Poe, han som ble 40 år, har satt varige spor etter seg. Han er kjent for sine overnaturlige, groteske og makabre fortellinger, men i Blodig alvor-sammenheng, vil jeg trekke fram, at han var den første til å skrive om en detektiv, den første til å skrive om et lukket rom-mysterium, og også den første til å la en orangutang være morderen. Den amerikanske Poe-prisen, som er oppkalt etter ham, er en av de høyest hengende prisene man kan få for en krimroman.»

«Edgar Allan Poe døde i 1849 av: alkoholforgiftning, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose, eller eventuelt noe annet. Man er ikke helt sikker. Mannen tviholdt på det groteske langt etter sin død. I krimsjangerens første århundre hadde protagonisten ofte en distansert og nærmest vitenskapelig tilnærming til etterforskningen.»

«Sherlock Holmes og Hercules Poirot betraktet de drepte som brikker i et sjakkspill, hvor detektivens sterkeste motivasjon var å vise den brilliante motstanderen, skurken, hvem som i siste ende var smartest. Holmes og Poirot var emosjonelt like berørte over dødsfallene som Magnus Carlsen er over å miste et tårn, eller i verste fall en dronning. De kunne bli oppbrakte og irriterte, men det stjal ikke nattesøvnen deres.»

«I nyere krim har språket, persontegningen og ikke minst en samfunnskritisk vinkling fått betydelig mer vekt. Dessuten har tempoet økt og helten er ofte personlig berørt av forbrytelsen. Etterforskeren kan i moderne krim være hva som helst: professor, arkeolog, psykiater, journalist, ja, selv politimann. Det som er viktig er at han eller hun har et fysisk eller psykisk brist: stammer, gambler, er notorisk utro eller bipolar, eller mangler et bein eller to.»

«Harry Hole og Varg Veum jakter skurker fordi de MÅ, fordi en indre glød de praktisk talt ikke er herre over, krever at de rydder opp i urettferdighet og maktmisbruk. Likene de finner og ondskapen de møter, plager dem, den får dem til å drikke øl og whisky direkte fra flasken, spise både blå og røde piller, ha ubeskyttet sex, og den stjeler nattesøvn, ekteskap og et vanlig liv fra dem.»

«Tross alderen, har krimsjangeren fortsatt de samme grunnreglene å forholde seg til som for 170 år siden:»

«- En forbrytelse skjer og må oppklares»

«- En eller flere forbrytere må avsløres»

«- Og en helt /evt. en antihelt står for oppklaringen»

«Man kan naturligvis tøye grensene og bryte en og annen av de fastsatte reglene, men ikke for mange og ikke for drastisk, da kan man ende opp med det formastelige resultatet at man har skrevet en skjønnlitterær roman. Motivet for forbrytelsen er også den samme som på Poes tid, representert av akronymet SOMP: Sex, Ondskap, Makt og Penger. Andre motiver finnes strengt tatt ikke. Det kan naturligvis finnes de som myrder av godhet eller ved et uhell, men de er, som man sier innen statistikken, lite signifikante, og innen kriminal-litteraturen kan slike motiver bli oppfattet som søkte og i verste fall utelukke muligheten for en Rivertonpris eller en Sølvknivenpris.»

«Det var ondskapen og et forkvaklet menneskesyn som 4. april 1968 fikk James Earl Ray til å skyte Martin Luther King. James Earl Ray er en treffende representant for en forbrytertype som tilhører den moderne krimlitteraturen, en ekstrem fundamentalist og rasist som drepte Martin Luther King fordi han ikke likte tankene hans om likhet og frihet for alle, også for de som var etterkommere av slaver og slaveriet.»

«Drapsmannen James Earl Ray døde i fengsel for nøyaktig 21 år siden. 23. april 1998. Det er en av krimsjangerens konvensjoner, at helten, uansett hvor herjet og demoralisert han eller hun er, uansett hvor ofte jakten vill-ledes av vindmøller, uansett hvor stor og mektig motstanderen er, så er det innerst inne en sta vilje og glød som gjør at kampen mot ondskapen og jakten på den store skurken, kjempes til sin bitre ende, uansett konsekvensene for helten.»

«Jeg tror det er derfor vi elsker krimsjangeren. Fordi den sørger for en form for rettferdighet, en form for ryddighet, i en ofte kaotisk og urettferdig verden.»

«Og den gir oss svar på mysteriene som vi blir presentert for.»

«Hvilket fører oss fram til svaret på mysteriet om 23. april. 1616.»

«Jeg oppsummerer: William Shakespeare, Miguel de Cervantes og La Inca, døde alle tre den 23. april 1616. Men Shakespeare døde ti dager senere enn de to andre.»

«Hvordan er det mulig? (Noen som har svaret?)»

«Svaret: I 1582 innførte paven den gregorianske kalenderen og kastet den julianske som Julius Cæsar hadde innført noen år før Kristi fødsel. Problemet med den gamle kalenderen var at den ikke helt fulgte stjernenes gang over himmelen som den skulle. Det betydde at da man innførte den nye kalenderen, blant annet i det katolske Spania, så fjernet man samtidig ti dager fra kalenderen, man gikk direkte fra 4. oktober til 15. oktober 1582, for å få stjernenes gang og alt slikt på stell. Men fordi England ikke var katolsk, nektet man å være med på en slik katolsk idé og beholdt den gamle kalenderen. Derfor de ti dagers forskjell.»

«Kalenderreformen var godt tenkt, men i alle land skapte det likevel et voldsomt opprør. Folk kikket i almanakken og så at kongen hadde stjålet ti dager av livet deres. De ville dø ti dager tidligere enn det ellers var tenkt.»

«Vi har foran oss fire dager med koselig prat om leselyst og skriveglede, om bøker og helter, samtaler som jeg tror i etterkant vil få mange til å føle at livet deres er blitt forlenget med fire flotte dager. At de vil dø fire dager senere enn det ellers var tenkt.»

«En god bok forlenger livet!»

«Med disse ordene vil jeg ønske dere alle en mystisk, spennende og herlig uke med Blodig alvor i landsbyen.»

© Kurt Aust (Copyright)