Meny Lukk

Festivalforfattere

«Blodig Alvor I Landsbyen» gir årlig en forfatter æren av å være festivalforfatter, her er oversikten gjennom tidene

2018

Egil Foss Iversen

ÅPNINGSPROLOGEN FOR 2018: «Å skrive krim er som å spille sjakk» - Først av alt vil jeg takke for at jeg ble valgt som festivalforfatter i år. Jeg ser det som en stor ære. Jeg vil også rette en takk til Simen Ingemundsen som er mannen bak festivalen og har greid å få det til. Det var på tide at Stavanger fikk sin egen krimfestival. Å skrive krimbøker ble naturlig for meg fordi jeg alltid har vært nysgjerrig på mennesker og psykologien. Jeg har i de siste tjue årene, dessverre litt for sent, men … Jeg er blitt mer og mer nysgjerrig på: Hvorfor gjorde det jeg nettopp gjorde? Hvorfor reagerte jeg som jeg gjorde? Hvorfor sa jeg akkurat det som jeg sa? Hver gang jeg gjør noe dumt, og i følge min kone, så gjør jeg det ofte, så spør jeg meg selv hvorfor jeg gjorde det? Hva ligger gjemt i min ubevissthet som fikk meg til å gjøre akkurat det jeg gjorde? For vi må være klar over at vi aldri, og jeg gjentar, aldri – gjør noe uten en grunn. Det finnes alltid en årsak bak våre handlinger – og da er vi rett inne på krimsjangeren. For meg finnes det to typer krimbøker. Den ene typen er spenningsromanen, eller actionbøkene som for eksempel Tom Clancy med sine tøffe, hardtslående menn eller damer som rydder opp i det ene problemet etter det andre med pistolen i ene hånden og kniven i den andre. Dette er ikke den type krim jeg liker. Den andre typen krim er det jeg kaller intelligent krim. Den som utfordrer intelligensen og nysgjerrigheten vår. En krimroman som krever noe av leseren og som krever at de engasjerer seg. Men dessverre er sannheten at i dag forlanger de fleste action fra side en. Samfunnet er blitt mer oppjaget og det settes hele tiden krav til at noe skal skje. Dessverre er dette ødeleggende for den gode krimbok der plottet og spenningen sakte men sikkert bygger seg opp. Der helten forsøker å løse et puslespill gjennom å finne den ene biten etter den andre som til slutt gir hele løsningen. Agathe Christie er verdens mest solgte krimforfatter – men hadde hun blitt det i dag? I hennes roman legges stein på stein og helten er gjerne en eldre dame som strikker og drikker te, eller en pussig herremann som går som en and. Men Agathe Christie er likevel min favorittforfatter. Hun og Elisabeth George. Men å lese Elisabeth George, krever tålmodighet. Men hun er faktisk en av verdens mest solgte krimforfattere – i alle tilfelle utenfor Norge. Så hva er det med oss nordmenn – er vi så utålmodige – liker vi ikke intellektuelle utfordringer? Liker vi ikke bøker eller underholdning som krever tankevirksomhet? Nei, er mitt svar. Det virker ikke slik. Vi har ikke tid. Vi vil ha plottet klarlagt og så skal helten fortløpende utsettes for den ene prøvelsen etter den andre før han løser alt og får prinsessen og halve kongeriket. Det skal skje noe hele tiden – men det gir ikke god krim, etter min mening. Det gir lite rom for å bli kjent med karakterene i boken. Karakterene blir bakteppet, i stedet for handlingen. Men det er klart at denne type krimbøker krever at en er dyktig forfatter fordi du skal greie å holde på leseren gjennom hele boken. Noen gir kanskje opp halvveis, akkurat da ting begynner å skje, så legger de boken fra seg. Synd for dem for da går de glipp av det beste. Og da er vi inne på volden i krimbøkene. Trenger vi så mye vold. Nei – er mitt svar, men her ligger utfordringen – og her mener jeg at forlagene har mye av skylden. De krever det for at boken skal bli solgt så hurtig som mulig. De krever det fordi de mener leserne krever det. Leserne vil ikke ha bøker der du må ha gåstol og oksygenflaske for å komme deg gjennom boken. Men her mener jeg forlagene undervurderer leserne. Etter min mening bør volden bør bare være bakteppet, ikke selve saken. Vi bør bli kjent med karakterene. Hvorfor de handler som de gjør og hva er årsaken til at ting skjedde. Det skal ikke være nødvendig å ta livet av ti tolv mennesker for at en krimbok skal være god. Men når det er sagt så kan fiksjon likevel aldri overgå den volden som virkelig foregår i den virkelige verden. Jeg liker å stille spørsmål i mine bøker – Hvorfor? Et eksempel: En gammel mann ligger for døden på sykehuset, det er bare dager til han kommer til å dø, og så blir han kvalt? Noen går inn på det sykerommet og tar livet av den gamle mannen som likevel skulle dø om noen dager. Hvorfor? Her ligger den første byggesteinen til en god krimbok, men den kan aldri bli actionpreget. Det vil bli en bok der enn forsøker å løse et puslespill gjennom å finne den ene biten etter den andre. Gjesper du allerede? Og nettopp der ligger forskjellen. Vi har mistet nysgjerrigheten vår – vi vil helst gå rett på løsningen. Hvorfor liker vi krim? Jo, fordi vi kan sitte på behagelig avstand fra det men likevel la oss underholde. En god krimbok har alt – Man kan ta opp samfunnsproblemer, gå i dybden på menneskene, og så har man spenningen, som også inne befatter en overraskende slutt. Å skrive krim er som å spille sjakk. Man må flytte de rette brikkene underveis i skriveprosessen. Og det er forskjellen på an actionfylt spenningsbok og en intellektuell krimbok. Det blir som å spille sjakk, og hvis du ikke liker sjakk, så liker du heller ikke en tradisjonell krimbok. For meg dreier god krimlitteratur seg om spenningen med mysterier og psykologi; det gode mot det onde – gjerne i en og samme person. Ren ondskap og brutalitet interesserer meg ikke, det er historien bak som fenger. Hva får et menneske til å begå den verst tenkelige handling mot en annen, og hva følger i kjølvannet av det? Jeg syntes at det var morsomt å lese krim fordi den inneholder så mange momenter. 1) Selve mysteriet, gåten 2) karakterskildringer av mennesker i en ytterst vanskelig situasjon, enten de er vitner, offer eller gjerningsmann 3) det psykologiske mønsteret i en krimbok 4) den nesten matematiske tankegangen som ofte skal til for å løse mysteriet 5) selve jakten på morderen. Hvorfor skriver jeg krim? Jo. Jeg skriver krim fordi jeg elsker å pønske ut intrikate plot, å lage rebuser som må løses, å skape illusjoner som brister og snur opp ned på alt og lurer leserne på avveier. Innenfor krimsjangeren finner jeg en tilleggsdimensjon som forbrytelsen og oppklaringen. Vi kan alle, i en gitt situasjon, komme til å forbryte oss mot en lov, gjøre ondt mot et annet menneske, eller selv bli utsatt for en kriminell handling. En kriminalromanen kan også brukes til å fortelle historier om våre skyggesider, både de personlige og de samfunnsmessige. Det skjeve blikket på virkeligheten, på det uforståelige, det urettferdige og det uforutsigbare, det er denne innfallsvinkelen som gir krimsjangeren litterær legitimitet. Samtidig er krim underholdning, og sånn skal det være. Men god underholdning er ingen spøk. Og helt til slutt: Bak hver bok, uavhengig av kvalitet eller suksess, ligger det ut over det litterære et logisk puslespill forfatteren har kjempet lenge med. Å skrive en kriminalroman er hardt arbeid og langt fra noen lettvint vei til suksess. Takk for meg! © Egil Foss Iversen (Copyright)


2019

Kurt Aust

ÅPNINGSPROLOGEN FOR 2019: «En god bok forlenger livet!» - Kjære bokelskere, kjære krimelskere, kjære alle dere som står bak Blodig alvor i landsbyen. Det er en stor ære å bli valgt til årets festivalforfatter og jeg vil benytte anledningen til å vise dere hvordan denne datoen, 23. april, er en dag fylt med fortielse, løgn, mysterier og død, og derfor passer perfekt som åpningsdag for en krimfestival. Før jeg begir meg inn i litteraturens verden, vil jeg kort nevne to blodige 23. april-forekomster fra andre medier: - Først et forholdsvis lokalt eksempel. 23. april er nemlig datoen da NRK i 1965 startet et radioprogram som het «Ti i skuddet». Siden jeg er dansk og ikke bodde i Norge i 1965, har jeg gjettet meg til innholdet, men er ganske sikker på at med en slik tittel var det et ganske voldelig og blodig program, med en usedvanlig usympatisk programleder. - Dernest vil jeg nevne at den amerikanske sangeren Roy Orbison ble født 23. april 1936, en mann som er kjent for skumle ballader som «Running Scared», «Crying» og «It’s all over». Det var i 1995 at 23. april ble valgt til Verdens Bokdag. Årsaken til at nettopp denne datoen ble valgt er i seg selv makaber: Vi feirer at to mennesker døde for 403 år siden. To forfattere gikk i graven og etterlot seg sørgende enker og barn. Og det feirer vi! Her kom den første løgnen. To forfattere, sa jeg. Det stemmer ikke. Det er verre enn som så, vi feirer faktisk at tre forfattere døde på denne datoen. Nemlig engelske William Shakespeare, spanske Miguel de Cervantes og peruanske Garcilaso de la Vega, eller La Inca, som han kalte seg. La Inca var født i Peru i 1539. Faren var en spansk offiser og moren en prinsesse av Inka-folket. Dette indianske opphavet var Garcilaso de la Vega så stolt av, at han som nevnt kalte seg La Inca da han ble forfatter. Han skrev blant annet to store verk om henholdsvis Inka-rikets historie, og om Perus historie, og regnes som en av landets store forfattere. Hvorfor navnet hans sjelden nevnes i forbindelse med Verdens Bokdag, kan naturligvis skyldes en verdensomspennende konspirasjon mot forfattere av inka-indiansk opphav, eller det kan, for Norges del, skyldes noe så enkelt som at han aldri er blitt oversatt til norsk og derfor er total ukjent. Selv om han er stor i Peru, er La Inca ikke en forfatter som er stor i verdens-litteraturhistorien. Han er knapt en parentes. Han største fortjeneste er sannsynligvis at han døde 23. april 1616, akkurat samme dato som William Shakespeare og Miguel de Cervantes. Som sagt er dette en dato for løgn og død, men også for mysterier. Og her kommer det en gåte dere kan få spekulere på i noen minutter: Det er nemlig slik at William Shakespeare, som døde 23. april 1616, døde 10 dager senere enn de to andre forfatterne, som begge døde 23. april 1616! Ti dager senere. Hvordan er det mulig? Er hele konseptet rundt Verdens Bokdag bygget på en løgn? Jeg skal avsløre om litt hvordan dette henger sammen. Men først litt om Cervantes og hvilken innflytelse han har hatt på krimlitteraturen: 16. januar 1605 kom første bind av Miguel de Cervantes’ roman «Don Quijote» ut i Madrid. I parentes kan jeg fortelle at: - En stor del av førsteopplaget på 400 eksemplarer ble ødelagt i et skipsforlis, men det finnes fortsatt 18 eksemplarer av førsteutgaven rundt om i verden. En av dem ble for 30 år siden solgt for 1,5 millioner dollar, men man går ut fra at verdien helt sikkert har økt drastisk siden. Jeg nevner det bare som et investeringstips dere kan ha i bakhodet, neste gang dere kommer i nærheten av en bokhandel. I «Don Quijote» følger vi ridderen Don Quijote som sammen med væpneren, Sancho Panza, drar ut i verden for å bekjempe ondskap. Don Quijote følger de gamle ridderreglene som en slags moralsk kompass for å rydde opp i verdens usseldom og skurker. Blant annet kjemper han mot vindmøller. En kamp som nå, godt 400 år senere, har gjenoppstått, dog i en litt annen og mer energipolitisk kontekst. Krimfortellingen har tatt til seg to ting fra «Don Quijote»: - For det første: Det jeg kaller Tospannet: Helten og hjelperen. Protagonistene. - For det andre: Det å redde verden fra skurker Tospannet med helten og hjelperen kjenner vi igjen fra Sherlock Holmes og doktor Watson. Fra Hercules Poirot og kaptein Hastings, og for eksempel hos Nero Wolf og Archie Goodwin: Noen av disse heltene kan være egoistiske og selvnytende, og totalt blottet for sosiale antenner, men til gjengjeld kan de analysere og dedusere seg fram til løsninger vi andre knapt ser skyggen av. Hjelperen der imot, er mer lik oss vanlige mennesker, folkelig, litt naiv og alltid klar til å arrestere feil person, og er derfor den som får helten til å skinne ekstra. Slike tospann finner vi også i nyere krimromaner, men her er tospannet ofte mer nyansert, de er ofte mer gjensidig avhengig av hverandre og helten en anelse mer spiselig. La meg nevne detektiven Cormoran Strike og hjelperen Robin Ellacott (Robert Galbraith (J.K.Rowling)). Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist (Stieg Larsson), samt unge Patricia i rullestolen og førstebetjent «K2» (Hans Olav Lahlums). I krimserien min om professor Thomas og assistenten hans, Petter Hortten, bruker jeg også selv tospann-opplegget. Det andre, det å redde verden fra skurker, er på en måte hele sjangerens motto. Det er en del av essensen for en krimroman, at skurken, i alle fall den verste av dem, skal få sin straff til slutt. Så til William Shakespeare:» En eller annen gang samme år, altså i 1605, utkom den lengste utgaven av William Shakespeares skuespill «Hamlet» i bokform. «Hamlet» er det mest kjente og oftest spilte skuespillet. Naturligvis, vil jeg nesten si, fordi «Hamlet» inneholder alle ingredienser som har pirret folk i århundre, og krimelskere de siste hundre og femti år. «Hamlet» handler om en melankolsk prins som snakker med et gjenferd, et spøkelse som er den avdøde faren hans og som forteller at han, faren, ble drept av gift. Samtalen får prins Hamlet til å hevne farens død, noe som fører til nok et drap, som fører til nok et drap, og, litt avhengig av hvilken utgave av «Hamlet» man velger å forholde seg til, nok et drap, og kanskje nok et drap. I en versjon jeg så på 70-tallet var det knapt en levende sjel igjen på scenen da teppet gikk ned. Så her er det bare å ta for seg når man skal finne paralleller til den moderne krimfortellingen: - Hevn som drivkraft. -En helt som sliter med indre demoner - Drap, både med gift og med dolk og sverd - Et snakkende gjenferd, et element som peker mot en av spenningssjangerens undergrupper: grøsseren. Edgar Allan Poe regnes, etter norske Maurits Hansen, vel å merke, for grunnleggeren av krimfortellingen. Poe skrev et trettitals noveller før sin død i 1849. Og siden det er den 23. april, er det med stolthet at jeg kan avsløre en oppdagelse man ikke tidligere har vært klar over, nemlig at Edgar Allan Poe er født 23. april det herrens år 1846. Nå vil den oppmerksomme lytteren begynne å regne og tenke at Edgar Allan Poe bare ble 3 år, hvilket er en bemerkelsesverdig ung alder for en forfatter som har skrevet 30 noveller. Jeg må da også innrømme at min stolthet over oppdagelsen smuldret litt da jeg skjønte at Edgar Allan Poe som riktignok ble født 23. april, aldri skrev noveller eller for den sakens skyld dikt og romaner, men i stedet ble en berømt amerikansk arkitekt. Forfatteren Edgar Allan Poe, han som ble 40 år, har satt varige spor etter seg. Han er kjent for sine overnaturlige, groteske og makabre fortellinger, men i Blodig alvor-sammenheng, vil jeg trekke fram, at han var den første til å skrive om en detektiv, den første til å skrive om et lukket rom-mysterium, og også den første til å la en orangutang være morderen. Den amerikanske Poe-prisen, som er oppkalt etter ham, er en av de høyest hengende prisene man kan få for en krimroman. Edgar Allan Poe døde i 1849 av: alkoholforgiftning, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose, eller eventuelt noe annet. Man er ikke helt sikker. Mannen tviholdt på det groteske langt etter sin død. I krimsjangerens første århundre hadde protagonisten ofte en distansert og nærmest vitenskapelig tilnærming til etterforskningen. Sherlock Holmes og Hercules Poirot betraktet de drepte som brikker i et sjakkspill, hvor detektivens sterkeste motivasjon var å vise den brilliante motstanderen, skurken, hvem som i siste ende var smartest. Holmes og Poirot var emosjonelt like berørte over dødsfallene som Magnus Carlsen er over å miste et tårn, eller i verste fall en dronning. De kunne bli oppbrakte og irriterte, men det stjal ikke nattesøvnen deres. I nyere krim har språket, persontegningen og ikke minst en samfunnskritisk vinkling fått betydelig mer vekt. Dessuten har tempoet økt og helten er ofte personlig berørt av forbrytelsen. Etterforskeren kan i moderne krim være hva som helst: professor, arkeolog, psykiater, journalist, ja, selv politimann. Det som er viktig er at han eller hun har et fysisk eller psykisk brist: stammer, gambler, er notorisk utro eller bipolar, eller mangler et bein eller to. Harry Hole og Varg Veum jakter skurker fordi de MÅ, fordi en indre glød de praktisk talt ikke er herre over, krever at de rydder opp i urettferdighet og maktmisbruk. Likene de finner og ondskapen de møter, plager dem, den får dem til å drikke øl og whisky direkte fra flasken, spise både blå og røde piller, ha ubeskyttet sex, og den stjeler nattesøvn, ekteskap og et vanlig liv fra dem. Tross alderen, har krimsjangeren fortsatt de samme grunnreglene å forholde seg til som for 170 år siden: - En forbrytelse skjer og må oppklares - En eller flere forbrytere må avsløres - Og en helt /evt. en antihelt står for oppklaringen Man kan naturligvis tøye grensene og bryte en og annen av de fastsatte reglene, men ikke for mange og ikke for drastisk, da kan man ende opp med det formastelige resultatet at man har skrevet en skjønnlitterær roman. Motivet for forbrytelsen er også den samme som på Poes tid, representert av akronymet SOMP: Sex, Ondskap, Makt og Penger. Andre motiver finnes strengt tatt ikke. Det kan naturligvis finnes de som myrder av godhet eller ved et uhell, men de er, som man sier innen statistikken, lite signifikante, og innen kriminal-litteraturen kan slike motiver bli oppfattet som søkte og i verste fall utelukke muligheten for en Rivertonpris eller en Sølvknivenpris. Det var ondskapen og et forkvaklet menneskesyn som 4. april 1968 fikk James Earl Ray til å skyte Martin Luther King. James Earl Ray er en treffende representant for en forbrytertype som tilhører den moderne krimlitteraturen, en ekstrem fundamentalist og rasist som drepte Martin Luther King fordi han ikke likte tankene hans om likhet og frihet for alle, også for de som var etterkommere av slaver og slaveriet. Drapsmannen James Earl Ray døde i fengsel for nøyaktig 21 år siden. 23. april 1998. Det er en av krimsjangerens konvensjoner, at helten, uansett hvor herjet og demoralisert han eller hun er, uansett hvor ofte jakten vill-ledes av vindmøller, uansett hvor stor og mektig motstanderen er, så er det innerst inne en sta vilje og glød som gjør at kampen mot ondskapen og jakten på den store skurken, kjempes til sin bitre ende, uansett konsekvensene for helten. Jeg tror det er derfor vi elsker krimsjangeren. Fordi den sørger for en form for rettferdighet, en form for ryddighet, i en ofte kaotisk og urettferdig verden. Og den gir oss svar på mysteriene som vi blir presentert for. Hvilket fører oss fram til svaret på mysteriet om 23. april. 1616. Jeg oppsummerer: William Shakespeare, Miguel de Cervantes og La Inca, døde alle tre den 23. april 1616. Men Shakespeare døde ti dager senere enn de to andre. Hvordan er det mulig? (Noen som har svaret?) Svaret: I 1582 innførte paven den gregorianske kalenderen og kastet den julianske som Julius Cæsar hadde innført noen år før Kristi fødsel. Problemet med den gamle kalenderen var at den ikke helt fulgte stjernenes gang over himmelen som den skulle. Det betydde at da man innførte den nye kalenderen, blant annet i det katolske Spania, så fjernet man samtidig ti dager fra kalenderen, man gikk direkte fra 4. oktober til 15. oktober 1582, for å få stjernenes gang og alt slikt på stell. Men fordi England ikke var katolsk, nektet man å være med på en slik katolsk idé og beholdt den gamle kalenderen. Derfor de ti dagers forskjell. Kalenderreformen var godt tenkt, men i alle land skapte det likevel et voldsomt opprør. Folk kikket i almanakken og så at kongen hadde stjålet ti dager av livet deres. De ville dø ti dager tidligere enn det ellers var tenkt. Vi har foran oss fire dager med koselig prat om leselyst og skriveglede, om bøker og helter, samtaler som jeg tror i etterkant vil få mange til å føle at livet deres er blitt forlenget med fire flotte dager. At de vil dø fire dager senere enn det ellers var tenkt. En god bok forlenger livet! Med disse ordene vil jeg ønske dere alle en mystisk, spennende og herlig uke med Blodig alvor i landsbyen. © Kurt Aust (Copyright)


2020

Hanne Kristin Rohde

ÅPNINGSPROLOGEN FOR 2020: Kjære arrangører, kjære forfatterkollegaer, publikum/venner. Kjære Wilma Lind og Bjarne Larsen – mine trofaste krimhelter Kjære Astrid og Yusuf – skolens kuleste detektivpar Det er en stor glede å være festivalforfatter her på krimfestivalen Blodig alvor i landsbyen. Det er rett og slett blodig alvor - og alvorlig hjertevarmende. Hvordan begynte min interesse for krim? Jeg var 11 år og satt på terrassen hjemme på Nordberg i Oslo. Ukas høydepunkt lå mellom hendene mine: A-magasinet, med sin krimnovelle. Denne lørdagen, med kakao og pledd i vårsola, leste jeg storøyd om en forsvarer som briljerte i retten. Han hadde ordet i sin makt, og hadde stålkontroll på tiltalte, vitner, dommere, politiet. Tiltalte i novellen ble frifunnet, og jeg ble frelst. Der og da ble min yrkesdrøm født: Jeg skulle bli stjerneadvokat! Det jeg ikke tok høyde for i denne ungpikevisjonen, var at for å bli en kvinnelig utgave av min kjære Åsted Norge-kollega John Christian Elden, måtte jeg ha et tilsvarende juridisk talent. Noe jeg slett ikke hadde.  Så da jeg startet jusstudiet, var det med høy grad av optimisme: Jeg skal bli stjerne. Realiteten var at jeg kjedet meg i vesentlig grad under studiet, men holdt ut til strafferett, straffeprosess, rettssosiologi og forvaltningsrett kom på agendaen. Da fikk jeg puste. Planen var å være i politiet i 2 år, få nødvendig praksis i retten til å kare til meg den etterlengtede advokatbevillingen...og så...Ta-ta! Det ble politietaten i 25 år  – de siste 20 år som leder- de siste 7 årene som leder av Seksjon for volds og seksualforbrytelser. Og hva drev vi med der? Jo – drap- voldtekter- de største og mest alvorligste forbrytelser mennesker kan utføre mot hverandres fysiske form. Jeg stilte meg mange ganger spørsmålet i løpet av politilivet: HVORFOR HAR VI KRIMINALITET I SAMFUNNET? På studiet hadde vi en tynn bok om rettssosiologi. For ordens skyld et par ord om faget: Et hovedsiktemål med faget er å se retten i et videre perspektiv, og til å utvikle evnen til kritisk refleksjon om retten. Rettssosiologien tar for seg rettens tilsiktede og ikke tilsiktede virkninger i samfunnet, samfunnsforholdenes innvirkning på retten og vekselvirkningen mellom rett og samfunn. Rettssosiologiens oppgave er å beskrive og analysere rettsreglenes plass og virkninger i det sosiale liv. Jeg (HK) husker et eksempel fra fortidens Frankrike – Med loven i hånd kappet de hånda av deg om du stjal brød. Ved gjentakelse røk den andre hånda. Prinsipielt spørsmål: Hvem stjeler brød? De fattige. Er da loven lik for alle? (Jeg tror jeg burde blitt rettssosiolog eller filosof eller sosialantropolog, for slike spørsmålet opptok meg langt mer enn paragrafene. Og gjør det fortsatt. Men så var jeg kommet til aller siste halvår av 5 år...og da gjennomførte jeg jo.) Kriminalitet er et utslag av skjevheter i samfunnet. Generelt sies det: I den individuelle forklaringsmodellen ser man for seg at årsaken til kriminalitet er lovbryterens personlighetstrekk, personens dårlige moral og sinnelag. I den samfunnsmessige forklaringsmodellen, derimot, mener man at årsaken til kriminalitet er sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet. Det er selvsagt en kombinasjon. I bøker og kanskje først og fremst serier hører/leser vi gjerningspersoner som sier: –Jeg bare måtte gjøre det. Forstår du ikke at jeg ikke hadde noe valg? Slike resonnementer er et utslag av menneskehjernens galskap. La oss forestille oss et lite øyeblikk at det finnes liv på andre planeter. Og at disse er intelligente, de kommuniserer og kan følge med oss. De kan også følge med på det som skjer hos oss. Og så ser de at vi dreper hverandre her på jorda. Og ikke bare det. Vi ødelegger det eneste stedet vi bor: Kloden vår. De observerer hvordan vi snakker om bærekraft, mens vi gjør alt vi kan for å beholde alt egoet vårt vil ha, med økonomisk kriminalitet, miljøkriminalitet, og annen kriminalitet til følge. Og ikke nok med det! Vi skriver om drap og gørr også! Vi har gjort det til underholdning! Den der ville vært litt vrien å forklare. Og den er vel umulig å forklare overfor den universelle intelligensen, så som fibonacci-spiralens magiske tallrekke og matematikken i universet, som trumfer menneskehjernen. For det var jo ikke vi som fant opp matematikken. Vi har bare oppdaget den. Nå høres det ut som jeg er mot krim, men det er jeg altså ikke. Denne jenta har vært blodig alvorlig fan av Bobseybarna, Nancy Drew, Hardyguttene, Miss Marple og Hercule Poirot. Cato Isaksen, Thomas Lynley, Kurt Wallander , Annika Bengtson, Varg Veum og mange flere. Så hvorfor det? Når jeg er så inderlig mot vold? MYSTERIER ER GØY. Så enkelt tror jeg det er. Til og med sokke-mysteriet kan tidvis frembringe entusiasme som trumfer irritasjonen. Jeg snakker selvsagt om sokkepar inn i vaskemaskinen, med uodde par ut igjen.  Men mysterier altså...Vi liker å være med å løse et mysterium. Enten det er bok, Tv-serie, teater, brettspill eller annet. Gåter og mysterier trigger noe i oss. I bøkene blir vi heltenes og heltinnenes høyre hånd. Vi identifiserer oss med dem – OG Vi får være med helt inn i KO (Kommandorommet) eller på detektivkvisten. Vi sitter på en gren i heltinnens hjerne, og noterer flittig alt som blir tenkt. Og kanskje har vi et lite skyggereferat for oss selv. Langsmed linjene. Hvor mange ganger har ikke journalistene spurt meg om å få være med inn i KO. Ta bilder. «Dere kan dekke over alt», har de sagt med overbevisning. Svaret ga seg selv: Nei. Etterforskningens hjerte er for de som jobber med saken. Men leserne mine får lov...  Endel bøker og serier er svært voldelige. Noe som gjør meg betenkt. Heldigvis er det mye krimlitteratur som utviser både etikk og moral gjennom dialoger og oppklaring. Det er ikke min oppgave å moralisere, men når jeg skriver er jeg svært bevisst det samfunnsansvaret vi har som forfattere. Dess mer vold, dess mer bør dialoger og scener balansere voldsuttrykket. Synes jeg. Og for å sitere Hans Olav Lahlum som siterte tidligere utenriksminister Halfdan Koht på Kristiansand Krimfestival sist helg: «Dette er min mening, og den må jeg respektere.» Å lese krim er frydefullt. Det tror jeg alle vi her i dag er enige om. Vi blir slukt inn i mystikk og spenning. Vi får se langt mer av etterforskningen enn de tilmålte 60 sekundene på Dagsrevyen. Vi får se taktisk og teknisk etterforskning, eller vi får se snedige, sleipe eller morsomme knep av en driftig privatdetektiv. Vi får se mennesker i konflikt, og mennesker som gjenoppretter urett. Det er deilig frigjørende og gir oss en tro på at samfunnet fungerer, tross alt. Vi bor i et av verdens beste land, der vi koser oss med krimlitteratur – og det skal vi virkelig gjøre med god samvittighet – mine små tankekort til tross. Min personlige driver for å skrive, er at jeg har sett så mye fra politisiden. Så mye som skjer, så mye som ikke er perfekt. Jeg er dessuten helt sikker på at det finnes et flertall der ute som ikke orker å lese lange og tunge handlingsplaner, eller lengre avisartikler, debattinnlegg og kronikker. Og nettopp derfor velger jeg temaer fra kriminalitetsbildet som et relieff til Wilma og Bjarnes arbeidsutfordringer: Menneskehandel, hersketeknikker, mindreårige asylsøkende barn som forsvinner fra norske asylmottak, ledere som setter egen karriere foran samfunnsansvaret. Statsråder med fingra i næringen. Og folk med penger som lager et eget samfunn i storsamfunnet, og som følger egne tilpassede regler. Eller Astrid og Yusuf i 8. klasse som oppklarer mysterier der en hest får i seg narkotika og definitivt ikke har tatt bussen til byen og kjøpt knark sjøl. Eller aktuelle ungdomsutfordringer som nakenbildedeling, partydop, dyremishandling, tyveri, tagging med mer. HVORDAN OG HVORFOR HOLDER DU UT EN SÅNN JOBB? Det spørsmålet fikk jeg utallige ganger som politileder. Svaret var lett – men ikke lett å formulere: «Det er fantastisk å være på jobb når vi har en ny sak.» Det å se kompetente og dyktige medarbeidere sette tannhjulene i gang. Det var mektig. Selv om saken var brutal. Kriminalitet... dere...Tenk om vi kunne hatt et samfunn helt uten! Jeg hører med til dem som mener at det er mulig. Men første betingelsen for å få til noe stort, er å TRO PÅ DET. Ingenting kan endres om vi innerst inne tror det er umulig. Krim i fiksjon er spenning, og fritid og peis, ullpledd og rødvin eller te, sandstrand og blått hav, eller.... alt annet som er deg og meg, der og da. Krimlitteratur er underholdning under ansvar. Det er fullt mulig og har BEvist seg gang på gang– helt siden Maurtiz Hansen skrev Norges første krim i 1839, og Hanna Winsnes (mest kjent for kokebøker og husholdningsbøker) utga sin krim i 1844 under pseudonymet Hugo Schwartz. Jeg vil avslutte med å takke alle som skriver krim for å ha gitt meg uendelig leseglede. Jeg vil egentlig takke alle som skriver bøker. La oss respektere og glede oss med hverandre. Det kan aldri bli for mange gode bøker. Takk for invitasjonen – La oss sette igang! © Hanne Kristin Rohde (Copyright)


2021

Tom Egeland



2022

Gunnar Staalesen

ÅPNINGSPROLOGEN FOR 2022: I begynnelsen var Ordet, står det i en bok de fleste oss har lest iallfall bruddstykker av. Min tese er en annen: I begynnelsen var Detektiven. Det er bare å gå baklengs gjennom historien. Ingenting er lettere enn å foreta en etterforskning her fra skrivebordet. Ikke er det spesielt farlig heller. Her, i et tilbakeskuende perspektiv, ser jeg for meg mine forgjengere, fred være med de aller fleste av dem. Jeg møtte aldri Dumbo og Maskefjes, men i min omgang med andre representanter for Bergenspolitiet, hørte jeg dem fra tid til annen omtalt med stor respekt. Selv om jeg må innrømme at det finnes en flik av både Dumbo og Maskefjes i meg selv, måtte jeg likevel ta turen over Kjølen for å finne de politietterforskerne jeg føler at jeg har lært mest av. Om det var poliskommissarie og sjef ved riksmordskommissionen Martin Beck selv eller hans nærmeste kolleger, den funderende Lennart Kollberg eller den utagerende Gunvald Larsson, som stod mitt hjerte nærmest, er jeg sant å si ikke helt sikker på. På en måte føler jeg at jeg er i slekt med alle tre, slik de aller fleste politietterforskere som har dukket opp – om ikke i virkeligheten, så i kriminallitteraturen – de siste femti årene, nesten alle står i arv til Martin Beck. Nå har jeg stort sett prøvd å holde meg på trygg avstand fra politistasjonen i Bergen selv, og jeg må tvers over Atlanterhavet for å finne dem som har inspirert meg mest i mitt daglige liv som privatetterforsker. Philip Marlowes kontor i Cahuenga-bygningen på Hollywood Boulevard i Los Angeles har jeg mange ganger besøkt, i alle fall i tankene, og det er ikke helt tilfeldig, tenker jeg, at mitt eget kontor her på Strandkaien i mangt og meget er som en replika av dette kontoret, slik tallrike privatetterforskere verden over, har tatt inn på tilsvarende kontorer. På sett og vis er vi i slekt alle sammen. Lew Archer fremstår nok mer anonymt enn Philip Marlowe, ikke desto mindre har jeg ganske sikkert arvet noe av min sosionomnatur fra ham, slik jeg er i slektskap med Nestor Burma når det gjelder lokalkunnskap om byen jeg bor i. Archer har for øvrig arvet etternavnet til – om han da ikke er en fjern slektning av – Miles Archer, kollegaen til den tredje av de store amerikanske forbildene, Sam Spade. Miles blir funnet død i andre kapittel av Malteserfalken, Spade lever videre den dag i dag, ikke minst i gamle filmer med Humphrey Bogart. Frankofil som jeg er, tar jeg gjerne et glass calvados med commissaire Maigret et sted på Venstre Bredd i Paris, på gangavstand fra Quai des Orfèvres 36, ikke minst om vi kan dele våre erfaringer fra møter med mennesker på livets skyggeside, skjebnens stebarn, slike alle av vår slekt gang på gang støter på. Skulle jeg ta en sveip innom Norge igjen, er jeg vel mer i slekt med Asbjørn Krag enn Knut Gribb, i alle fall yrkesmessig. I likhet med begge to har jeg opptil flere ganger tatt Bergenstoget, men aldri opplevd at det er blitt ranet, slik det i sin tid ble av Jonathan Jerv, et forfatterpseudonym som hadde vært en skikkelig krimhelt verdig. Den engelske gullalderen står vi alle i gjeld til, med eller uten belgisk aksent, og selv om vi aldri har følt oss helt hjemme i prestegården, men vi må til Baker Street 221 B for å finne det kanskje største av alle våre forbilder, mannen hvis navn man ikke tør nevnte uten i ærbødighet for den betydningen han har fått for vår yrkesgruppe, så internasjonalt anerkjent at det knapt nok finnes en vitsetegning om en detektiv uten at han ligner på ham, the one and only Sherlock Holmes. Riktignok hadde han sine forgjengere, han også: Chevalier C. Auguste Dupin for å nevne den meste prominente, og litt mer i litteraturhistorisk ytterkant, assessor Barth fra Kongsberg. Man må likevel spørre seg: Hva hadde vår yrkesgruppe vært uten Holmes? Hvordan hadde kriminallitteraturen sett ut uten Holmes? Umulig å svare på. Umulig å tenke seg. Ikke desto mindre kan vi grave oss enda lenger tilbake i historien. Satte ikke salig Vidocq, med personlig erfaring fra begge sider av loven, i sine memoarer rammen for all senere etterforskningsteknikk, uforlignelig i sin systematiske grundighet? Hver gang jeg kaster et blikk på arkivskapet på kontoret mitt, tenker jeg: Se der er arven fra Vidocq. Prins Hamlet på Kronborg slott ved Øresund, driver ikke han en regulær etterforskning av drapet på sin far, kongen, når han inviterer skuespillertruppen til å fremføre en antatt versjon av drapet midt foran øynene på den skyldige, i håp om å få ham til å avsløre seg, noe han da også gjør? Stiller ikke han seg selv spørsmålet: Å være eller ikke være – detektiv? Eller er det muligens en feiltolkning? Kong Oidipus, opptrådte ikke han som detektiv da han etterforsket drapet på sin egen far (han også, intet er nytt under solen innenfor kriminallitteraturen) uten å vite at det var han selv som var den skyldige? Hvor langt tilbake i tiden må vi gå, for å finne opphavet? Kong Oidipus hadde opptil flere guder å konsultere når han skulle løse Sfinksens gåte og heve forbannelsen som lå over Theben. Men vi i vår kultur, i alle fall blant de som er slik anlagt, finnes bare én Gud. For hvem var det ikke som løste det aller første drapet i vår mytologiske fortid? Hvem avslørte den skyldige i fortellingen om drapet på Abel? Er ikke da sirkelen på sett og vis sluttet? I begynnelsen var ikke Ordet. I begynnelsen var Detektiven. © Gunnar Staalesen (Copyright)​